Hvordan gestaltterapi formet 20-årene mine og personen jeg er i ferd med å bli
Å gå inn i 30-årene føles som å tre ut på en ny scene der lyset er skarpere, manuset er uskrevne ark, og for første gang er jeg fullt bevisst på min egen tilstedeværelse i stykket.
En betydelig del av denne bevisstheten kommer fra årene jeg tilbrakte i gestaltterapi, en terapeutisk praksis som oppmuntret meg til å se innover med ærlighet, nysgjerrighet og medfølelse. 20-årene mine var en blanding av rot, skjønnhet, kaos og forvirring. De var fulle av mønstre jeg ikke gjenkjente den gangen, men som jeg nå forstår som invitasjoner. Invitasjoner til å lege, vokse og lytte.
Når jeg nå beveger meg inn i 30-årene, tar jeg med meg lærdommen som gestaltterapien hjalp meg å avdekke – lærdom som fortsetter å forme hvordan jeg forholder meg til meg selv, mine relasjoner og verden rundt meg.
1. Mønstre gjentar seg helt til du lærer av dem
I 20-årene havnet jeg gjentatte ganger i lignende situasjoner med ulike mennesker og omgivelser, men med de samme emosjonelle resultatene. Gestaltterapi hjalp meg å innse at livet fortsetter å presentere den samme leksen helt til vi er klare for å løse den.
2. Uforløste følelser dukker alltid opp igjen
Følelser man unngår, forsvinner ikke. De bare venter. Gestaltterapi lærte meg at uoppgjorte konflikter, ignorerte grenser og usagte følelser før eller siden kommer tilbake og ber om å bli anerkjent og bearbeidet. Nå lar jeg ting komme til overflaten i stedet for å dytte dem bort.
3. Hold fast ved din egen stemme
I årevis ga jeg avkall på min egen stemme for å få bekreftelse. Gestaltterapi hjalp meg å få kontakt med den delen av meg selv som hadde egne preferanser, behov og grenser. Nå som jeg går inn i 30-årene, lærer jeg å bruke stemmen min, selv når den skjelver eller risikerer å skuffe noen.
4. Feil er menneskelig, ansvarlighet er vekst
Det er greit å gjøre feil. Det som betyr noe, er viljen til å ta ansvar i stedet for å gjemme seg bak skam. Ansvarlighet bringer handlingene mine i samsvar med personen jeg ønsker å bli.
5. Finn din egen form
I 20-årene endret jeg meg konstant for å passe inn hos andre, og ble den formen som gjorde folk komfortable. Gestaltterapi utfordret meg til å utforske hvem jeg er når jeg ikke tilpasser meg eller spiller en rolle. 30-årene handler om å finne fotfeste i min sanne form.
6. Den ytre verden speiler den indre verden
Relasjoner, konflikter, muligheter og utfordringer reflekterer ofte det som skjer inni oss. Da jeg begynte å endre min indre verden, så jeg at den ytre verden endret seg med den. Denne bevisstheten ga meg en følelse av indre styrke jeg ikke visste at jeg hadde.
7. Kroppen snakker alltid
Kroppen min visste sannheten lenge før sinnet mitt forsto den. Stramhet, tyngde, rastløshet, intuisjon – disse fornemmelsene bærer på verdifull informasjon. Gestaltterapi lærte meg å behandle kroppen min som et kompass, og jeg lærer meg å lytte til den med tillit.
8. Det er greit å ikke vite hva du vil
20-årene mine kom med et stort press om å ha en plan eller en tydelig identitet. Jeg lærte at det å ikke vite ikke er et nederlag. Det er rom. Rom til å utforske, vokse og bli til.
9. Livet er sjelden svart-hvitt
Gestaltterapi oppmuntrer til et «både/og»-perspektiv: Du kan være i helingsprosess og samtidig ha det vondt, være takknemlig og samtidig sørge, være selvsikker og samtidig redd. Å romme kompleksitet er en styrke jeg ikke visste at jeg hadde.
10. Drømmene dine samsvarer kanskje ikke med andres tankesett
I 20-årene mine krympet jeg ofte drømmene mine for at de ikke skulle overvelde andre eller skape avstand. Med tiden innså jeg at ikke alle vil resonnere med eller forstå visjonen min. Ulike tankesett former ulike veier. Nå som jeg går inn i 30-årene, velger jeg den veien som føles autentisk for meg, selv om andre naturlig driver i en annen retning.
Jeg går inn i 30-årene med bevissthet
Hvis 20-årene handlet om å overleve, handler 30-årene om å oppleve. Å oppleve med tilstedeværelse, ærlighet og selvtillit.
Gestaltterapi endret ikke hvem jeg er. Den hjalp meg med å avdekke hvem jeg alltid har vært. Når jeg trer inn i dette nye tiåret, gjør jeg det med takknemlighet for mitt tidligere jeg som gjorde sitt beste, og mitt nåværende jeg som lærer å gjøre det bedre.
Her er en skål for å bli til, fullt, fritt og bevisst.